The World's Fastest Indian
Selv om man er gammel, kan drømmen fortsatt leve! Det er Burt Munro et strålende bevis på. Fra han var liten gutt hadde han drømt om å bli den raskeste i verden, og nesten sytti år gammel greide han det endelig, attpåtil på en motorsykkel han hadde mekket på i førti år. Dette er den utrolige, inspirerende, og sanne historien om en fartsfrelst pensjonists reise fra New Zealand til Utah for å kjøre veldig fort!
Mer enn mange andre såkalte feelgoodfilmer er The World's Fastest Indian en film å virkelig bli glad av. Det er kanskje fordi den er full av mennesker å bli glad i? Hovedpersonen selv er en trivelig fyr med et vinnende vesen, og en mann som gjør alt for å leve ut drømmen sin. Men det er ikke alt. Filmen er på mange måter en roadmovie, og i slike er det som kjent ikke målet som er det viktigste, men veien og reisen. Burt reiser langt, nesten halve jorda rundt, og møter alle slags mennesker på veien. Noen kan virke sure i begynnelsen, men så godt som alle filmens møter mellom mennesker bekrefter at folk er nå engang en bra gjeng, sånn i all hovedsak.
Handlingen
Filmen starter i 1962, noen måneder før Munros første tur fra Invercargill, New Zealand til Bonneville, Utah. Han er godt oppe i åra, men har bevart den gutteaktige entusiasmen for fart, og han mekker fortsatt på sin 1920-modell Indian Scout motorsykkel for å få henne til å gå fortere enn andre sykler. Han er enkemann, så sykkelen er det eneste han trenger å bruke pensjonen på. De voksne naboene er kanskje ikke så henrykte når han starter motoren rett før soloppgang, men han har en entusiastisk støttespiller i nabogutten Tom. Trenger han en ny sylinder eller en annen motordel, støper han den selv.
En ting er å kjøre fort. Burt og sykkelen hans har satt fartsrekorder på New Zealand og i Australia i årevis, men det er på saltslettene utenfor Bonneville, Utah at fartsdrømmen virkelig får luft under vingene. Her blir det hvert år satt fartsrekorder med alle mulige slags motoriserte kjøretøyer, og det er hit Burt Munro har drømt om å dra i alle år. Men selv om han sparer pensjonen, og selv om motorsykkelklubben samler inn penger til turen, er han slett ikke så sikker på at han får reist i år heller. Men det er før han får hjertetrøbbel. Han klager ikke, men vet at han har fått en tidsfrist. Fartsrekorden må settes nå, eller bli satt av noen andre. Burt tar opp lån med huset som pant, pakker motorsykkelen i ei kasse og skaffer båtfrakt til Los Angeles.
Fra LA har han tenkt å reise med bil til Utah. For en aldrende kiwi som ham selv, er dette enklere sagt enn gjort. Å kjøre på høyre side av veien er nytt for ham, og det er ikke alltid like lett å unngå bondefangere. Likevel, en tillitsfull og trivelig herre som Burt får raskt nye venner, og landeveien blir langt mer enn bare en transportetappe. Både Burt og publikum blir kjent med folk langs veien, og vi får bekreftet det vi egentlig vet: Folk er stort sett greie og velmenende, og ikke minst er de rause overfor en mann som følger drømmen. Likevel: framme i Utah er det nære på at vår venn har gjort hele turen forgjeves. Stivbeinte regelryttere som insisterer på påmeldingsfrister og sikkerhetsforskrifter har ingen skrupler med å sende Burt hjem til New Zealand med uforrettet sak. Men igjen: Folk er stort sett greie å ha med å gjøre, og en mann som legger så mye av seg selv i å oppfylle drømmen får venner og allierte hvor enn han går. Burt blir etteranmeldt, og snart suser han i vel 300 km/t bortover sletta og inn i historiebøkene.
Herbert 'Burt' Munro (1899-1978) fra Invercargill på New Zealands sørøy innehar virkelig fartsrekorden for modifiserte motorsykler med et motorvolum på mindre enn tusen kubikk. Den satte han i 1967, med Indianmotoren justert til 950 kubikk. På kvalifiseringsrunden oppnådde han rett i overkant av 305 km/t! Slett ikke verst - iallfall ikke med tanke på at sykkelen i utgangspunktet var bygd for å greie omlag 90 km/t!. Indianeren hadde han kjøpt ny i 1921, og modifiseringene begynte han med i 1926. Hele tida var målet å få sykkelen til å gå fortere enn alle andre sykler, og han satte rekorder både hjemme i New Zealand og i Australia, men allerede fra et tidlig tidspunkt var det Bonneville Speed Week som var målet.
Saltslettene ved Bonneville, Utah er hellig grunn for flere motorentusiaster enn Burt Munro. Helt siden W. D. Rishel kom på tanken å bruke slettene som bane i 1896, har det blitt satt fartsrekorder i flere klasser her. Forholdene her er nemlig både perfekte og unike for høy hastighet og måling av høy hastighet. Ei 15 km lang, helt flat slette, fri for hindringer av noe slag, ei slette som attpåtil byr på et uovertruffent veigrep: selvsagt kommer fartsentusiaster fra overalt i verden til Bonneville!
Den første, riktignok uoffisielle, fartsrekorden ble satt av Teddy Tezlaff i 1914: 227,84 km/t i en Blitzen Benz. Fra trettiåra, da Ab Jenkins kappkjørte med Sir Malcolm Campbell var saltslettene internasjonalt kjent, og siden 1949 har sletta vært standardbanen for utrolig høye hastigheter. Speed week 2005 ble avlyst på grunn av store mengder regn (svært uvanlig i ørkenstaten Utah), men så snart været vender tilbake til normalen, er det på'n igjen for rekordsetterne!
Sir Anthony Hopkins
Rollen som Burt Munro bekles av Sir Anthony Hopkins. Siden TV-karrieren først på søttiallet har waliseren vært kjent som en dyktig skuespiller som takler de fleste roller med stil og innlevelse. Det skulle være nok å minne om filmer som Nattsvermeren (1991), Bram Stokers Dracula (1992), Shadowlands og Resten av dagen (begge 1993) og i senere år Hannibal (2001) og Proof (2005).
Regissør Roger Donaldson
Roger Donaldson har både regissert og skrevet manus til denne filmen. På en måte har han jobbet med den i mange år, en av hans første kortfilmer var Offergaver til fartsguden (1971), en dokumentar om nettopp Burt Munro. Denne feelgoodfilmen for menn er den første han har skrevet manus til siden Smash Palace (1981), men i mellomtiden har han stått til rors på en lang rekke solide filmer, som eksempelvis Tretten dager (2000), Dante's Peak (1997) og den sexy roadmovien The Getaway (1994) for å nevne noen av dem.