Foredrag med filmskaperen
Jon-Roar Bjørkvold
Jon-Roar Bjørkvold er Dr. philos., professor i musikkvitenskap. "Når øyeblikket synger" er en dokumentar om det musiske mennesket og rytmenes betydning og rolle i menneskets liv, filmet i Afrika under Bjørkvold og hans reisefellers reiser. Bjørkvold vil holde et engasjerende foredrag med musikk og unike videoklipp fra sine reiser. Til slutt ser vi filmen "Når øyeblikket synger" som varer 35 minutter. Hele arrangementet varer ca. to timer.
Jon-Roar Bjørkvold vil i løpet av foredraget vise to helt unike videoklipp. Han forteller om dem:
1) 15. minutter: "NGOMA : Med landsbykongen i Nggangasao, hans menn + Jon-Roar Bjørkvold + Eva. Å finne "ngoma" (et swahili/bantu-ord som betegner et mer helthetlig musikkbegrep) var jo selve utgangspunktet for vår reise. Vi fant det her. Opptaket er helt unikt. Jeg beskriver og bruker "ngoma" i boken "Det musiske menneske", det er meget sentralt. Selve møtet med landsbykongen og hans menn er beskrevet i min bok "Skilpaddens Sang".
2) 13 minutter: Audiens hos sultanen i Ngondere, med en påfølgende ngoma-samtale mellom hans hoffmusikere og meg. Like unikt.
Teksten er hentet fra Kultur & Helse © www.livsinnsikt.com
Fra omtalen av filmen
Fargerik og humoristisk dokumentarfilm om afrikanske rytmer og det musiske i mennesket.
Denne dokumentarfilmen gir et fargerikt og humoristisk bilde av glade, rytmiske afrikanere kontra stive, urytmiske europeere. Afrikanerne synger og danser mens de passer barn, tresker korn, sager ved, dirigerer trafikken og legger togsviller. Musikken er for dem en uunnværlig del av arbeid og fritid. "Både europeere og afrikanere er født med rytme i kroppen, men europeere har mistet den" hevder musikkfilosofen John Collins i filmen.
Musikkprofessoren Jon Roar Bjørkvold understreker hvor viktig rytmen er for kropp og sjel og snakker engasjert om "det musiske mennesket" med utgangspunkt i afrikansk musikk og generell menneskelig utvikling. Filmen snur opp ned på gamle forestillinger om at "primitiv" musikk er mindre verdt enn europeisk "klassisk" musikk.
Fra Jon-Roar Bjørkvolds egen omtale av filmen
(fra hans nettstedet www.freidig.no/fjernsyn3.html )
Jeg er sammen med professor John Collins, engelsk musikkantropolog som har bodd en menneskealder i Afrika. Programmet tar for seg kulturforskjeller mellom Afrika og Europa med rytme som skarpstilt fokus. Fra kamerunske borrorokvinner med dans i hoftene på vei fra markedet med tunge bører på hodet, til nordmenn med stive kropper på vei til toget med stresskofferten under armen. Hva uttrykker slike forskjeller, sett i forhold til ulike menneskesyn og kunnskapssyn på to kontinenter?
Filmen er oversatt til engelsk, fransk, spansk og portugisisk. Støttet av NORAD. Produsert av Aslak Aarhus og Ole Bernt Frøshaug. Høsten 1994 reiste et følge på fire til Nord-Kamerun - Ole Bernt Frøshaug, Aslak Aarhus, min kone Eva og jeg.Vi hadde på forhånd fått uvurderlig faglig assistanse fra Lisbet Holtedahl, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Tromsø. I mer enn 25 år har professor Holtedahl utviklet et samarbeid mellom sitt universitetsinstitutt og byen Ngaoundéré i Nord-Kamerun, utvekslet studenter, utvekslet kulturinnsikt. Hun kjenner folket, hun kjenner språket fulani, hun kjenner kulturen. Hun gav oss raust av sitt kontaktnett og sin viten, ordnet med regjeringstillatelse til å filme, skaffet oss pianisten Adala G. Sumerville fra regjeringen i sør, han åpnet dører, og tolken Ousmanou Babbawa fra slettelandet i nord, han åpnet forståelse.
Det ble en eventyrlig reise. Kveg ble slaktet ved soloppgang til rytmene fra "talking drums"; sultanen El Hadj Moustafa Moussa, Lamido de Demsa, gav audiens, omgitt av spill, sang og konkubiner; borroro-kvinner gikk fra markedsplassen med dans i legger, lår og hofter (Skilpaddens Sang, s. 207-208); landsbykongen i Ngangasao og hans menn bød opp til dans (Skilpaddens Sang, s. 37-39).
I filmen "Når øyeblikket synger" er det lagt vekt på at dette ikke skal handle om personer på tur i Afrika, men om blikk på to kulturer - den afrikanske og den europeiske - og med betydningen av rytme som fokus. Også professor John Collins, engelsk musikkantropolog som har bodd i Ghana i en menneskealder, bidrar sentralt med sine kommentarer og eksempler i filmen.
Responsen på filmen har vært stor og positiv, både i Norge og i utlandet, på tross av at den aldri har vært kommersielt markedsført. Fra Sverige, Danmark, England, Frankrike, ja, til og med fra India har jeg for min del fått spennende brev.
De mange kommentarene jeg har mottatt forteller meg at ikke bare folk med interesse for kultur, Afrika og/eller musikk ser og bruker filmen. Den brukes vel så mye blant fysioterapeuter, psykomotorikere, Feldenkreis- og Bodynamics-terapeuter, hvilket overhodet ikke lå i mine tankebaner da filmen ble laget.
Jeg har lyst å trekke fram en spesiell hendelse underveis i arbeidet med filmen, meg fortalte den mye. Rytmer, musikk og sang har jo dypest sett med kjærlighet å gjøre. Livsreisen starter i et første møte mellom et nyfødt barn og en mor, der samtalen må ha en kjerne av kjærlighet om den skal bære. I en musisk symbiose er de begge gjensidig elsk-verdige.
En generasjon fram i tid skal så en kjærlighetsring sluttes. Spedbarnet er vokst til moden mann eller moden kvinne. Urdansen, der to er ett, skal igjen kjærlighetsbekreftes - og nye barn fortsetter slekters reise gjennom tiden.
Og jeg ville så gjerne ha med dette poenget i filmen. Men hvordan få tak i et godt filmet samleie?
Vi tok kontakt med tidsskriftet "Cupido" og fikk til låns en bunke videoer. Men her var ikke mye igjen av kjærlighetsgudens salighets-eros. Disse videoene var utvendige og likegyldige.
Så der stod vi, tomhendte. Realiseringen av en gylden idé syntes umulig. Inntil vi kom på at vi i Nord-Kamerun jo hadde filmet kvinners nakne rygger der de stod og knadde brøddeig i en mørk landsbyhytte. Dér var rytmen, den sanne bevegelsen, gleden. I filmen flettet vi så dette inn i overgangen fra et klipp der en kvinne vandrer gatelangs fulgt av menns blikk, alt mens en dyp trombone metter scenen med blues og attrå. Og Eureka: der var den musiske samleiescenen vår! Ikke som et påtrengende falsum, men som et indre bilde i forlengelsen av musikk og bilde som sammen sier noe viktig. Amámus - ergo sumus. Vi elsker - altså er vi.
At musikken som følger denne scenen, blues - en "Fine and Mellow" formidler kjærlighetens pendling mellom det sublime og det gemene, er en del av kjærlighetens ubegripelige vesen. Billie Holidays sang forteller alt om dette, selvopplevd.