Dokumentaren Blueprints for Awakening er bygget opp rundt 12 spørsmål om spirituelle temaer, alle hentet fra Ramana Maharshis lære. Filmskaperen Premananda har valgt å stille alle spørsmålene til sine 15 intervjuobjekter og dokumentaren er satt sammen av materiale fra disse intervjuene. Denne unike filmen presenterer en moderne dialog om gamle sannheter, og fullbyrder filmskaperens ønske om å dokumentere noen av de levende mestrene som finnes i india, før de forlater kroppen sin.
Intervjuer Premanadas kjennskap til dette temaet, i tillegg til hans mange års erfaring med å lede åndelige søkere, skaper et fascinerende møte med hver enkelt Mester. Premananda visste ikke på forhånd hvem han skulle intervjue, men lot seg lede til hver og en gjennom flere besøk i India. Spørsmålene han stilte var bl.a. hvem er du, har du en "mind", hva er oppvåkning og så videre. Spørsmål en søkende stiller seg selv underveis i sin søken.
Filmen er laget for alle som har en indre lengsel, en søken etter å vite hvem de er og hvorfor de er her som menneske, for alle som spør seg selv, ”hvem er jeg?”og for dem som søker kunnskap om læren til Bhagavan Sri Ramana Maharshi; ”vær som du er.”
”Dette er nok den beste og fineste introduksjonen til læren om
Advaita (ikke dualisme) Vedanta (fullendelsen av Vedaene)
som noen gang er laget. En stor samling av ekte guru-visdomslære.”
Alan Jacobs,
President Ramana Maharshi Foundation UK
Sri Ramana Maharshi
en kort biografi
Han ble født cirka 50 km sør for Madurai av Sundaram Aiyar og Alagammal. Den 30 desember 1879 fikk de en gutt de kalte Venkataraman, som senere ville bli kjent som Sri Ramana Maharshi.
Venkataraman vokste opp som en tilsynelatende vanlig gutt, med en uvanlig mengde flaks. Det ble sagt at uannsett hvilket lag han spilte for på skolen, så vant det laget. Da Venkataraman var 12 år gammel døde faren hans brått. Han og hans familie flyttet derfor til en onkel. Ved en såkalt tilfeldighet fikk Venkataraman høre om Arunachala da han var 16 år. En dag kom et eldre familiemedlem på besøk, og gutten spurte hvor han kom fra. Den eldre svarte Arunachala. Navnet rommet et stort og magisk, nærmest uoppnåelig sted. Venkataraman ble fylt av lengsel etter å besøke Arunachala.
Da han var 17 år opplevde Venkataraman en intens dødsangst komme over seg, men i stedet for å la seg rive med av følelsene undersøkte han tankene og opplevelsene. Han la seg ned på gulvet og hermet dødsstivheten for på den måten å trenge bakenfor følelsene. I løpet av denne hendelsen fikk han en sterk opplevelse av forbindelsen mellom kropp og sjel. At sjelen fortsatte å leve selv om kroppen døde. Frykten for døden forsvant og Venkataraman opplevde selv erkjennelse. Livet hans endret seg radikalt. Det som før hadde betydning for ham mistet sin verdi og de åndelige verdiene han før hadde ignorert ble nå hans hovedfokus. Hverken studier, venner eller familie hadde lenger noen betyding for ham, han foretrakk å sitte alene i meditasjon. Hver dag dro han til Minakshi-templet hvor han erfarte åndelig ekstase, som brakte med seg tårer når han stod foran gudene og helgenene.
Reisen mot Arunachala begynte like etter. Igjen ved en tilfeldighet overlater hans bror ham 5 rupi for å betale skolepengene for seg. Venkateram som vet at familien vil holde ham tilbake dersom han forteller dem om sine planer, tar 3 rupi av sin brors skolepenger og skriver et brev der han ber dem om å la være å lete for det er ikke lenger noen å finne. Reisen blir strabasiøs, men Ramana som han snart ble kalt kom frem til Arunachala og var overlykkelig over endelig å være hjemme. I tiden som følger flytter han mellom ulike huler i Arunachala, inntil det bygges en ashram. Det kom fler og fler mennesker for å se ham og sitte sammen med ham. Etter en tid kommer Alagammal, hans mor, for å overtale ham til å bli med henne hjem, men han er ikke til å bevege og hun må dra tilbake alene.
Det skulle gå noen år før moren igjen oppsøkte Ramana. Mens hun var der ble hun syk og Ramana hjelp henne til å bli frisk igjen. Han ba to bønner for henne; den ene at hun ble frisk og den andre at hennes øyne skulle åpnes. Begge bønnene ble hørt. Litt senere bestemmer Alagammal og den yngste sønnen seg for å bruke resten av livet sitt sammen med Ramana, og de tar begge sannyasin (disippel eller munk i hinduistisk ashram). Alagammal tok også ledelsen i ashram-kjøkkenet, og den yngste sønnen ble kjent som Chinnaswami (den yngre Swami).
En dag kom en kjent Sanskrit-lærer, Ganapati Sastri på besøk til Ramana i hulen hvor han mediterte. Under et av besøkene da Ramana var alene uttrykte Ganapati en tvil over sin egen åndelige praksis. Selv om han hadde forstått Vedantaene og gjort Japa Yoga, så tvilte han. Ramana svarte, hvis du merker følelsen av I (jeg) så blir hjernen fylt av dette. Når et mantra blir gjentatt om og om igjen så blir man fylt av den lydens svingninger. Dette er da veien til åndelig ekstase.
Det meste av tiden satt det mennesker i stillhet foran Ramana. Av og til spurte noen av dem et spørsmål, og av og til svarte Ramana. Det var en sterk opplevelse å sitte foran ham og se hans klare øyne. Mange erfarte at tiden stoppet opp og en overveldende opplevelse av stillhet og fred kom over dem.
”Of all the thoughts that rise in the mind, the thought 'I' is the first thought.”
Sri Ramana Maharshi
http://www.sriramanamaharshi.org/
Om Regissøren
Premananda tilbrakte 15 år sammen med sin første mester, Osho, og fem år sammen med den store Advaita-mester H. W. L. Poonja (Papaji), som var disippel av Bhagavan Sri Ramana Maharshi. Disse årene brakte med seg masse kunnskap og visdom for Premananda. Under en privat reise til Arunachala finner han bilder av den da døde Ramana Maharashi, og opplever at denne på en usynlig måte kommer inn i livet hans og blir hans nye guide. Dette møtet inspirerer ham til å ta frem en 10 år gammel ide om å filme noen av de levende mestrene som finnes i India.
Hans store kjærlighet for India og Sri Ramana Maharshi gjorde at han møtte og ble venner med mange Indiske helgener og mestere. Premananda gjorde intervjuer og disse er nå samlet både som bok og film.